Jimmen er et fortellende langdikt om fjordingen Jimmen og kjørekaren hans. De to kjører omkring og henter skyller i Stavanger; det er midt i 1970-årene. De kjører gjennom en by og en tid i endring. Et nytt Norge er på vei til å formes rundt dem. Mens kjørekaren snakker stavangerdialekt, har Jimmen et strittende og uferdig språk, bygget på eldre norske ordformer, en hjelpeløs grammatikk og rytmiske talemåter som kan minne om balladediktningen. De to befinner seg mellom det historiske og det mytiske. Kjørekaren har hull i hjertet og en strikkende søster som helst ser ham som «litle-Jeremias». Jimmen har en sele som har begynt å gnage og bein som helst vil galoppere på egne veier.

"Mot slutten av boka er det som oljeøkonomien skyter fart, ut av ingenting, uten retning. I lyset fra en altfor sterk vårsol, etterlater «Jimmen» skremmende bilder av ikke bare en hest, men et samfunn som har løpt løpsk. Ikke siden Kjartan Fløgstads «Fyr og Flamme» har jeg lest litteratur som likner, på dette nivået."
Tom Egil Hverven, Klassekampen

"Øyvind Rimbereid viser at dikt kan være så mye mer enn hjerte og smerte. Han snevrer inn gapet mellom den delen av oss som er i hverdagen, i farta, i tiden, og den delen som av oss som aktiviseres når de virkelig store følelsene rykker oss under overflaten. Politikk kan også bli dikt. Økonomi, oljeteknologi, eller en tenkende hest."
Anne Cathrine Straume, NRK

"Slik den nykårede nobelvinner Tranströmer kan skrive om nattergalens sang uten at man stønner av glede, kan Rimbereid sette en gammelklok hest opp mot biler og motorveier på en utkrøpen måte som du aldri før har opplevd. Til det kreves et anstrøk av geni."
Jørgen Sejersted, Morgenbladet

"Hva Prøysen gjorde med hedemarksdialekten, gjør Rimbereid med stavangerdialekten: utvinner kraften av den og smelter den om til poesi."
Bjarne Markussen, Fædrelandsvennen